Bjørg Eriksen, direktør i Fond for utøvende kunstnere:
Fondsloven 50 år

Lov av 14.12.1956 nr. 4 om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. hjemler Fond for utøvende kunstneres virksomhet. Loven påla brukere å betale avgift for bruk av teknisk musikk, og er senere blitt endret til å gjelde avgift for bruk av opptak som ikke har vern etter åndsverksloven. Denne endringen sammen med endringer i Åndsverkloven førte til at utøvere som får sine plater spilt offentlig får individuelt vederlag fra Gramo samtidig som fondsordningen ble beholdt som et sted alle utøvere kan søke støtte til innspillinger, prosjekter, forestillinger, etc. I fondet kan også dansere og skuespillere søke prosjektstøtte m.m.
Se hele loven, den aller første og den siste, annet sted i festskriftet.




Det er nesten utrolig at loven som danner grunnlaget for Fond for utøvende kunstnere allerede er blitt 50! Utrolig av flere grunner.


For det første at en lov om avgift for bruk av teknisk musikk ble vedtatt for så lenge siden. Den gang fantes det ingen diskotek, ingen bakgrunnsmusikk annet enn ”live” taffelmusikk og ingen hadde hørt ordet playback. Årsaken til at den forutseende loven ble vedtatt, var at lydfilmen kom og gjorde kinomusikerne arbeidsledige. Men det spørs vel om noen av Stortingets politikere den gangen forutså den voldsomme bruken av teknisk musikk vi har i dag.

For det andre har samfunnet endret seg radikalt i løpet av disse 50 årene. Holdninger fra den gang – om kollektive ordninger for det meste – har i mangt og mye blitt erstattet med individuelle rettigheter. Også fondsloven er blitt endret, inntektsgrunnlaget for fondet er redusert til fordel for utøvernes individuelle rettigheter. Det er bra at også utøvere får sine individuelle rettigheter, men det er også bra at vi i Norge har hatt politikere som har sett behovet for begge deler, både kollektive ordninger og individuelle rettigheter.
For det tredje har vi i løpet av disse 50 årene fått EØS-avtalen, og en stund så det ut til at vår særnorske fondslov kanskje måtte gi tapt. Nok en gang ble den reddet, nå til å gjelde for utøvere som bor og har sitt virke i Norge – ikke lenger bare for nordmenn.
For det fjerde har det opp gjennom årene vært enkelte som har ønsket både fondsloven og fondet dit pepper’n gror. Men både Storting og skiftende regjeringer har holdt sin hånd over fondsordningen i alle disse årene.

Når vi har nevnt det utrolige ved at fondsloven er blitt 50 år, bør vi også se på det selvsagte ved at et velferdssamfunn og et kulturland har en slik lov.

Bjørg Eriksen, direktør i Fond for utøvende kunstnere. Foto: FFUK

Norge består av mange små steder med store avstander i mellom. Det koster penger å arrangere turneer i dette landet. Og der turneen gjør sine stopp, er det ofte ikke nok innbyggere til at man kan kreve store honorarer. Men opplevelsen av, og behovet for, kunst og kultur er like stort om du bor på et lite eller et stort sted. Og bør ikke kulturtilbud være en like naturlig del av infrastrukturen som vei og matbutikk?

For å klare å oppnå noe bra, kreves gode forberedelser. Det gjelder i alle yrker. For en utøver utgjør ofte selve forestillingen eller konserten bare en brøkdel av all den tiden som er lagt ned i prosjektet. Norge har etter hvert et mangfold av utrolig gode utøvere. Begrepet utøver er definert i fondsloven som musikere, sangere, skuespillere, dansere, sceneinstruktører, dirigenter og andre som fremfører et åndsverk. Bare de færreste av disse kan leve av honorar alene eller kombinasjonen vederlag/honorarer.

Vi utdanner stadig flere utøvende kunstnere. For at disse skal kunne etablere seg, er det nødvendig med en ”oppfølgingsstøtte” etter at studieperioden er over. Dette er utøvere som har valgt seg et aktivt yrkesliv i kulturens tjeneste , et helt liv fram til pensjonsalderen. Mange av dem vil nok gjøre nye valg etter hvert, men jo flere som klarer å skape seg et yrkesliv som utøvere, jo bedre er det. Norge har ikke for mange aktive utøvere! Vi har for få arbeidssteder og -oppgaver til dem!

Det skal koste penger å spille andres plater offentlig! Men ville norske plater blitt spilt noe særlig hvis det kostet penger, mens det var helt gratis å bruke amerikansk musikk? Vår særnorske fondslov som pålegger brukerne å betale like mye for bruk av amerikanske opptak som for norske, (og hvor pengene går tilbake til utøvere i Norge!) er det beste incitament for at norske innspillinger skal bli brukt og norske utøvere skal få vederlag!


Fondets utvikling
Fondet startet som et fond med sosiale oppgaver. Kinomusikerne var blitt arbeidsledige, fast ansatte musikere i orkestre hadde ingen pensjon å falle tilbake på – dette var før folketrygden. Ektefeller til musikere var ofte svært uheldig stilt, som de fleste andre kvinner på den tiden var de hjemmeværende, og gikk mot en alderdom uten inntekter. Musikerforbundet og Arbeiderpartiet så dette, og opprettet et fond til støtte for utøvende kunstnere og deres etterlatte. Mesteparten av Fondets midler ble i de første årene utbetalt til disse i form av en stønad, som de mottok kvartalsvis. For enkelte var en slik stønad så nødvendig at det var et være eller ikke være – noe mange av de gamle takkeskrivene er et bevis på.

Etter at Norge fikk en lov om folketrygd i 1966, ble fondets bruk av midler gradvis dreid mot prosjektstøtte. Fonogramprodusentene fikk overført midler hvert år, hvor mye var det Kongen som bestemte, stort sett beløp det seg til en tredel av fondets bevilgningsbudsjett. Dette ble senere forandret , slik at også fonogramprodusenter måtte søke om støtte til konkrete innspillinger, på lik linje med utøvere som ønsket å søke støtte til innspilling. Den største endringen er imidlertid at all innspillingsstøtte nå blir gitt på bakgrunn av en vurdering av utøverne, og at støtten også følger utøverne dersom de ønsket å bytte plateselskap etter at støtten var innvilget.

Fondets inntekt kommer fra en avgift for bruk av opptak av utøvende kunstneres prestasjoner som ikke har vern etter åndsverkloven.

I ”gamle dager” ble alt arbeidet, fra å finne mulige avgiftspliktige til å skrive fakturaer, gjort manuelt. Likeledes ble alle søknader registrert manuelt, alle bevilgninger sto oppført på små arkivkort og fondets kontordamer – som det het den gangen – sendte ut penger, eller folk kunne selv komme til kontoret for å motta en sjekk. Dette varte helt til 1990, da fondets daværende styreleder; Åse Kleveland, og fondets daværende daglige leder, Harald Skogrand, bestemte at fondet skulle gå til innkjøp av datamaskiner!

Tildelingsbrev sendt Reidun Berg 1961, signert Rolf Gammleng

Fra da av skjedde alt veldig fort. Nye folk ble ansatt til registreringsarbeidet og for å finne nye brukersteder, de to tidligere kontordamene ble regnskapsførere og avgiftsinnkrevere, sentralbord med 6 linjer måtte kjøpes inn, de nye avgiftspliktige ringte og skjønte ikke hva denne musikkavgiften var, det var kursing i data og tekstbehandling, utvikling av program til innkreving og søknadsregistrering, - slitsomme, lærerike, spennende dager hvor latteren satt løst og det meste var spennende utfordringer.

Fondets to ”kontordamer”, Kari Irfelt og Eva Persson, hadde vært ansatt i fondet fra tidenes morgen. Fondets daværende daglige leder, Harald Skogrand, var selv musiker. Det disse tre ikke visste om fondet var ikke verd å vite. Når de i tillegg hadde kjennskap til utøvere, og kjærlighet til både kunsten og sitt arbeid, var de perfekte i jobben med å forklare mulige avgiftspliktige om fondets betydning og hvor viktig det var at disse var med på å bidra til den utøvende kunsten. Vårt motto var: De som betaler avgiften er våre venner, og skal behandles deretter. De må betale det loven sier, men helst skal de gjøre det med glede. Dette hadde enkelte utilsiktede virkninger, Kari Irfelt begynte etter hvert å få telefoner fra folk som ville ha henne til å forklare momsspørsmål, hva TONO-vederlaget var etc., noe vi ikke kunne ta oss tid til. De var likevel like populære, det vitnet julekort fra avgiftspliktige om.

Men rett skal være rett; Det var én restauranteier de ikke klarte å sjarmere. Han truet både med drap og lemlestelse. Da ble det installert nye låser og kikkehull i døra inn til kontoret i Bernt Ankersgate. Og undertegnedes hund, som riktignok var stor, men som ellers kun gjorde en katt fortred, måtte medbringes til kontoret og agere vakthund. Lokalene i Bernt Ankers gate ble snart for små, styremøtene ble holdt på mitt kontor, spiserommet var på Jannickes kontor, arkivene vokste så veien til kopimaskinen måtte forseres sidelengs.

Det aktive arbeidet fondet gjorde på det tidlige 90-tallet – parallelt med arbeidet for å øke inntektene - med å informere utøvere om fondets eksistens og støtteordninger, bar etter hvert frukter. Våre informasjonsbrosjyrer ble trykket i stadig nye opplag. Søknadsmengden økte for hvert år. På grunn av den nye teknologien kunne vi også ta imot og registrere alle søknadene samtidig som vi forkortet behandlingstiden.

Gleden var stor da vi i august 1996 flyttet til Kirkegaten 1-3, til lyse, romsligere kontorer. Her ble det til og med plass til å ta imot besøk av søkerne. Søknadshjelpen som tidligere ble gitt kun pr. telefon, kunne nå også gjøres på kontoret.

I 1991 mottok fondet totalt 1.096 søknader. I 2005 mottok vi 3.227! Fondets inntekt var i 1991 kr 11,5 millioner, mot kr 26,2 millioner i 2005. Med en slik økning i antall brukere av fondet kom behovet for å forenkle kommunikasjonen med dem. Her var Internett løsningen. Fondet fikk sin egen hjemmeside i 2000. Der la vi ut informasjon, søketips, søknadsskjema, historikk m.m., og etter hvert også lister over hvem som hadde fått innvilget sine søknader. I tillegg til søknadshjelp på hjemmesidene, holder fondet jevnlig kurs og foredrag om temaet ”Hvordan skrive en god søknad”.

Hjemmesidene til fondet er svært godt besøkt, her finner utøverne søknadsfrister og beskjed om når søknadene blir behandlet, her har vi en gratis kulturkalender hvor utøverne kan legge ut turnélister, datoer for premierer, plateslipp og ellers alt fondet har støttet. Antall telefoner til fondet dagen etter styremøtene er mer enn halvert, mens klikkene på sidene hvor styrevedtakene legges ut, stadig øker.

I tillegg til denne kommunikasjonen har vi kontakt med utøvere pr. mail, og fondet sender ut sine nyhetsbrev med jevne mellomrom. Disse går til ca. 3.500 utøvere og andre interesserte. For hver søknadsrunde legges nye e-post adresser til listen. Fortsatt er det en stund igjen til vi kan innføre obligatorisk elektronisk innsending av søknader, men vi forbereder oss på også dette utviklingstrinnet.

Særlig er det saksbehandlerne – Jannicke, Mette og Larz – som har kontakt med utøverne. Alle søknader som legges fram for styret, skal inneholde alle nødvendige opplysninger og oppfylle spesielle kriterier. Disse tre ringer, sender mail, spør etter opplysninger og veileder. De besvarer også telefonen. Fondets uttalte ønske er at den som tar telefonen skal kunne svare på de fleste spørsmål, man skal slippe å bli satt på venting til en annen saksbehandler er ledig. Og i disse telefonsvarertider, hvor man de fleste steder må taste seg frem til en eller annen saksbehandler, mottar vi mange positive reaksjoner på akkurat dette. Det er ofte så lite som skal til.

Når søknadene foreligger og alle er registrert, sendes de ut til styremedlemmene sammen med historikk over alle søkere, statistikker og økonomiske rammer for møtet. Da starter styrets behandling. Fondet har 7 behandlingsmøter i året, en bag med 15 til 20 kg sakspapirer til hvert møte, som i 2005 besto av 3.227 søknader.

Å sende ut tilsagnsbrev er en hyggelig arbeidsoppgave. Å høre jubelbrølet i andre enden av telefonrøret når vi forteller at det er bevilget penger til prosjektet er en højdare i arbeidstiden. Utfordringen ligger i avslagsbrevene. Bare 25-30 % av søknadene blir innvilget, resten får avslag. Fordi alle søknadene som blir forelagt styret fyller kriteriene for støtte, får de aller fleste avslag av budsjettmessige årsaker. Dette står i avslagsbrevet, men er lett å overse i skuffelsen over avslaget. Da kan avslaget føles som et nederlag, at man ikke er god nok. Og sånn er det jo ikke!!! Som styrets sekretær på samtlige styremøter de siste 16 år, vet jeg hvor fæle strykningsrundene er før man har kommet ned på det økonomiske nivået møtets rammer tillater. Søkerne burde ha fått vite hvor mange godord som faller om de aller fleste prosjektene, men det blir feil å bruke ”et stipend” etter hvert styremøte for å skrive personlige avslagsbrev til hver enkelt søker. I stedet håper vi at våre forklaringer på hjemmesidene og i nyhetsbrevene når fram til alle.

Kulturminister Trond Giske har i jubileumsåret lovet at fondet skal bestå og at inntektene skal økes betraktelig. Dette er svært gledelig.

I 1990 da Gramo ble opprettet, mistet fondet inntektene sine fra kringkasting. Da fikk utøverne rett til direkte vederlag for bruk av deres innspillinger i kringkasting, mens annen offentlig bruk fortsatt var belagt med avgift som gikk til fondet. Likevel økte vi inntektene våre ved å finne andre ”brukere av teknisk musikk”. I 2001 fikk utøvere også rett til direkte vederlag for annen offentlig bruk, og i et halvt år var fondet uten inntekter. Så ble avgiften (til fondet) for bruk av ikke-vernet musikk i kringkasting gjeninnført. Gramo fikk oppgaven med å kreve inn avgiften på vegne av fondet sammen med vederlaget til utøvere og produsenter, avgift måtte beregnes på nytt ut fra andre grunnlag enn tidligere, rutiner skulle på plass – det var i det hele tatt noen strevsomme år med mye omstilling. I jubileumsåret ser det ut til at ting faller på plass, noe som lover godt for framtiden.

I løpet av 50 år har fondet hatt mange styremedlemmer. (Historikk over hvem som har vært med finnes et annet sted i festskriftet.) Men i et jubileumsår føler jeg et behov for å sende en takk til alle disse styremedlemmene, for deres lojale innsats for fondet og dermed for utøverne i Norge, for deres kunnskap og også vilje til å lære, til å sette seg inn i nye sjangere og trender, for alt de har lært meg, og for deres kulturpolitiske holdninger og tro på at der det gis muligheter for å spire, der kan det også utvikle seg stor kunst. Takk til alle fondets styremedlemmer og –ledere opp gjennom 50 år!

Kanskje bør enkelte nevnes særskilt: Rolf Gammleng, Norsk Musikerforbunds mann som fikk opprettet fondet i sin tid, og som var arbeidende styreformann de første årene. Han har som fortjent fått en pris oppkalt etter seg, Rolf Gammleng-prisen, som fondet deler ut hvert år. (Se egen omtale av Rolf Gammleng-prisen.) Åse Kleveland, som ledet fondet inn i dataalderen, og satte i gang prosessen med å spre informasjon om fondet til alle utøvere i Norge, og sist, men ikke minst Reidun Berg, dagens styreleder som takker av etter 16 år som leder av fondet, og som har ledet fondet gjennom de siste års endringer med stø og sikker hånd.

Fondets logo

Utviklingen går sin gang, og fondet kan aldri hvile på sine laurbær. Fondets styre, som i henhold til loven er ansvarlig for fondets drift, må være oppdaterte. Det samme gjelder Fondets administrasjon som står for den daglige driften. Det er vårt håp at søkerne til fondet fortsetter å gi oss tilbakemeldinger både i form av kritikk og forslag, og selvsagt også ros hvis vi fortjener det, slik at vi til enhver tid kan utføre jobben vår til beste for ”utøvere som bor og har sitt virke i Norge”. Kontakten med utøverne er vår viktigste ressurs, for at fondet stadig skal kunne være i tiden og ha livets rett. At utøverne er fornøyde med oss er den beste 50-års gave fondet kan få!


Bjørg Eriksen
direktør i Fond for utøvende kunstnere


Til innholdsfortegnelsen