Fra jubileumsskrift i anledning FFUKs 25 års jubileum


Norsk Musikerforbund med Rolf Gammleng i spissen skal ha æren for at det omsider ble et Fond for utøvende kunstnere. Det arbeide han gjorde, først for å få vedtatt loven og siden som daglig leder og formann i styret i oppbygningsperioden kan ikke verdsettes høyt nok.
   I mange år var det arbeidet med en felles nordisk lov om opphavsrett til åndsverker. I 1950 kom det et utkast, som også tok sikte på å beskytte de utøvende kunstnere. Men verken Norsk Musikerforbund, Tono eller Norsk Rikskringkasting var tilfreds med lovutkastet.
   Da var det at Norsk Musikerforbund sendte inn til Kirke- og undervisningsdepartementet et forslag til lov om Norsk Musikkfond. Forslaget gikk ut på at det skulle innføres en avgift på musikk som framføres offentlig ved tekniske hjelpemidler. Lovfremlegget bygget ikke på subjektive rettigheter, men etablerte et avgiftssystem som skulle tilgodese musikernes kollektive interesser.
   Departementet oppnevnte en komité til å se på forslaget. Byråsjef Dagfinn Værn ble formann. Blant medlemmene var også Rolf Gammleng. Forslaget fra Norsk Musikerforbund ble støttet av Den norske gruppe av Den internasjonale Grammofonindustris Forbund.
   Værnkomitéen definerte utøvende kunstnere noe videre enn Musikerforbundet. Etter komitéens mening var utøvende kunstnere, musikere, sangere, skuespillere, dirigenter, sceneinstruktører, filmregissører, opplesere m.v.  
   Værnkomitéen gikk nøye til verks. I 11 møter gjennomgikk den: De utøvende kunstnere og åndsverklovgivningen, bestemmelser i utlandet som tar sikte på beskyttelse for utøvende kunstnere, internasjonal lovgivning på området, og en del nærliggende spørsmål.
   Komitéen slutte seg alt vesentlig til framlegget fra Norsk Musikerforbund, men bemerket at det ikke var mulig å lage et slikt fond uten at man i noen utstrekning også behandlet grammofonselskapenes stilling. Det forelå nemlig 2 høyesterettsdommer som fastslo at selv om grammofonselskapene ikke hadde beskyttelse etter loven om opphavsrett til åndsverker, så var grammofonindustrien berettiget til å nekte kringkasting av platene uten samtykke.
   Komitéen tok derfor opp framlegg om at av fondets midler skulle et beløp som Kongen bestemmer, gå til grammofonindustrien.
   Lovutkastet ble sendt 22 organisasjoner og institusjoner til uttalelse. Tono ga en rekke uttalelser, og det må vel kunne sies at Tono var den organisasjon som hadde de fleste innvendinger mot lovforslaget. Ellers var det stort flertall blant dem som uttalte seg for framlegget.
   I Kirke- og undervisningskomitéen gikk flertallet inn for å vedta loven med den endring at den skulle være midlertidig, mens mindretallet foreslo utsettelse. Den 30. november 1956 ble saken behandlet i Odelstinget og vedtatt etter at utsettelsesforslaget falt med 60 mot 31 stemmer.

   I 1958 ble lovens § 4 endret for å gjøre lovteksten mer klar og unngå feiltolking. Loven var midlertidig, men ble gjort permanent fra 1965.

Til innholdsfortegnelse